(Tekst: Tor H)

Endelig var dagen kommet da vi skulle reise sørover til alpene.

Det var mandag 31.08. Dagfinn og jeg skulle kjøre hele veien, syv skulle kjøre om bord i danskebåten samme ettermiddag. Men vi ville starte omtrent likt på kontinentet, dagen etter.

En uke tidligere hadde Arne og Odd Arve kjørt nedover. De hadde blant annet kjørt Moosel-dalen og var allerede i det området vi skulle møtes torsdag kl 11.00 – Grimselpass.

I tillegg hadde også Petter og Wencke kjørt i forveien.

Første dag avsluttet vi 7 mil sør for København, i Tappernøje. Enkel Campinghytte til 300,- danske kr. Bortsett i fra de siste 4 milene, regnet det hele veien.

Morgenen etter var været upåklagelig. Planen var å finne de andre et sted på veien sørover. Men vi kom nok noe tidligere i gang enn de syv på ferja. Så derfor ble det til at vi kjørte A7 sørover fra Hamburg. Vi fikk senere høre litt om hvor ineffektiv kjøringen det hadde vært i ”Køben”. Det er vel ikke alltid GPS`n viser den raskeste vei.

Ut på dagen viser det seg at vi ligger en etappe foran de syv andre. Det vil si ca 20 mil, eller drøye 100 minutter, men vi holdt kontakten. Når vi nærmet oss Würzburg, ble vi enige om at første ”takstelle” etter at vi kom over på A81, ville være i området hvor vi skulle starte letingen på et overnattingssted. Dette hadde vi nemlig ikke bestemt, med vilje, for å kunne være mer fleksible. Det var bare egentlig om å gjøre å kjøre så langt som mulig den dagen.

Etter en halv time og to forsøk fant vi en liten perle. Hotel Adler Weinstrase 24 Beckstein.

Da var det bare å sende sms med riktig adresse. Moderne GPS er utrolig praktisk utstyr, jeg innrømmer det. Vi hadde så vidt fått dusjet, så hørte vi gjengen utenfor.

Det ble en hyggelig kveld, men uten utskeielser. Vi skulle tross alt få med oss et par pass ekstra dagen etter før vi landet i området hvor den offisielle delen av turen skulle starte.

Dagen etter valgte vi å kjøre videre på autobahn 20 mil, før vi startet ”dorfingen” ned mot grensen til Sveits. Dette var utvilsomt et lurt valg, for dorfing tar alltid mye lenger tid, enn man tror.

Vi kom til Bodensjøen og kjørte inn i Sveits ved Konstanz, og tok felles lunch noe senere på Hotell Kruzstrasse i Märstetten. Litt kaos ble det da alle skulle betale med kort, men vi tok ut penger i ”hull i veggen” rett etterpå. Hvorfor gjorde vi ikke dette i motsatt rekkefølge? (som kjent virker ikke Euro i Sveits).

Vi fortsatte innover i området øst for Zürich og Luzern hvor fjellområdene har navnene St. Gallen, Glarus og Uri. Disse fjellene var flotte, men været var ikke på høyden. Vi ble overfalt av en liten storm – ja det var faktisk det. Heldigvis var vi, akkurat da det startet, i nærheten av en stor bensinstasjon hvor vi søkte tilflukt. Dette var ca 5 km før vi kom til Glarus. Men selv under tak-overbygget ble alt vått, så vi måtte inn på stasjonen i den drøye halvtimen det hele varte. På den tiden hadde temperaturen falt 7 grader, takplater lå slengt i veien sammen med brøytekanter av hagl, løv og greiner. Vannet flommet. Det var litt uvirkelig å kjøre oppover til det første passet, – Klausenpass på 1948 moh. Det ble mørkt og kjølig over pass nr to – Sustenpass på 2259 moh. Planen var egentlig å treffe Petter og Wencke i Meiringen, men p.g.a. uværet og forsinkelsene dette nedførte, ble det en overnatting på et gasthof i Gadmen som ligger i Gadmental – dalen (før vi kom helt ned av fjellovergangen).

Kvelden ble avsluttet med mat og godt drikke. Stedet var greit nok, men egentlig ikke noe mer.

Værmeldingen for dagen etter sa: ”regnbyger med noe opphold”.

Dette skulle vise seg å være feil!

Vi fikk en fantastisk dag! Det vil si, ikke alle fikk det.

Etter en grei frokost på et knirkende gjestehus, kjørte vi ned dalen. Her fylte vi bensin, og der kom de vi skulle møtt kvelden før. Da manglet vi bare Arne og Odd Arve. Men de var nok oppe på Grimselpass allerede. Som tidligere nevnt, var avtalen der oppe kl 11.00. Vi ankom ca 30 minutter før, og der var de som antatt! Grimselpass 2165 moh.

Pettersen fikk besøk av to Sveitsere fra CBX – miljøet. De hadde snappet opp (på cbx-treffet på Nürburgring uken i forveien) at vi skulle møtes her, og derfor kom de og kjørte sammen med oss et stykke. (Det bør nevnes at Pettersen var hjemme og byttet sykkel før denne turen da!!).

Avreise ble 7-8 min forsinket, men jeg lager ikke noe stort nr. av det, bortsett fra at det skrives her. (gammel formann med sans for orden).

Neste pass så vi rett bort på! Her var det altså bare helt utrolig flott å kjøre motorsykkel. Vi var jo ikke helt alene om å kjøre motorsykkel her da!! Det myldret av sykler på hele den strekka vi skulle kjøre denne dagen. Flest tyskere selvfølgelig.

På veien opp til Furkapass kjørte vi forbi en ulykke hvor en trike (trehjuling) hadde kjørt i fjellveggen. Personen var skadet og ble hentet med helikopter. I denne typografien er jo dette fremkomstmidlet ideelt, noe vi ikke kan si om trike. Ikke vet vi mer om denne ulykken, men det skulle skje mer.

Oppe på selve Furkapasset, 2431 moh, var alt stengt, så vi kjørte tilbake 2 km til et sted med utrolig utsikt. Selve bygningene kunne minne litt om de vi kjenner fra Heiligenblot i Østerrike.

Men disse lå høyt oppe med utrolig utsikt sør og vestover.

Vi ventet på Bosse og Geir. Så fikk Pettersen tlf fra Geir: ”syklen til Bosse har stoppet”.

Det viste seg å være så ille det bare kunne. Driten (unnskyld, men det må være lov) hadde stoppa, bakhjulet låst seg og motoren stoppa! Dette ble starten på hjemturen for Bosse, og han fikk god bruk for reiseforsikringen. Mange tanker ble sendt til vår kamerat, denne og de påfølgende dagene. Det var bare helt for jævlig. Han hadde tatt en ekstra ferieuke hvor han hadde tenkt å bli igjen i området mellom Østerrike og Italia for å kjøre mer, etter at vi hadde dratt hjem. Alt ble bare spolert.

Geir kom til slutt og vi fortsatte mot Andermatt og Oberalpass på 2044 moh.

I Andermatt vinket vi farvel til Sveitserne, som dro ut på motorveien retning Luzern.

På Oberalpass tok vi lunch.

Det var, som tidligere nevnt, mange andre motorsykelister på disse veiene. Mange hyggelige folk. Men altfor mange til at vi kunne hilse på alle mens vi kjørte.

De neste milene ble en slags transportetappe frem til Chur. Her var det noe Pettersen ikke hadde fått med seg, han kjørte feil i et kryss og mistet et pass- det var Parpan höhe på 1549 moh. Nede i Tiefencastel starter oppkjøringen mot Albulapass 2312 moh, som ble en av de fineste vi kjørte. Der stod Pettersen og ventet på oss. Nedkjøringen til Ober-Engadin – dalen var mer frodig fra naturens side. Her var det mer vegetasjon. Tidligere hadde det kun vært gress og buskvegetasjon, nå overtok bartrærne og for de som ikke har kjørt i de Sveitsiske alper kan vi anbefale det sørøstlige området mot Italia. Her er også fjellene enda villere.

Siste passet den dagen ble Ofenpass 2149 moh.

Reiseleder hadde booket hotell i St. Maria. Her stod garasjeporten åpen… Dette var bare helt i orden! Bra sted og god standard! Det ble en tur på Whisky – bar, men dette livet er såpass krevende, fysisk, at det ble med den ene.

Dag 2, fredag, startet med en ganske spesiell vei igjennom en trollsk skog, – meget bratt oppover mot Umbrail Pass på 2505 moh. Her passerte vi grensen til Italia, veien førte videre opp til Stelvio 2757 moh (passo dello Stelvio).

Dette fjellet var vel det råeste vi kjørte. Noe grusvei på veien opp på Sveitsisk side, men veiene var helt greie. De ble også bedre når vi kom inn i Italia.

Hele 48 hårnålsvinger var det på veien ned til dalbunnen. (til sammenligning er det bare 6 ned til Dalen i Telemark).

Denne dagen fikk vi vel det været som var meldt dagen før. Det var jo litt synd, men det kunne vært verre. Det ble nemlig mye verre enn det startet!!

Vi kjørte langs eleven Adigel helt til Merano. Mine tidligere minner fra dette stedet kom raskt tilbake når trafikkaoset møtte oss. Dette opplever man ikke i Tyskland, Sveits eller Østerrike.

Nok om det, vi kom oss igjennom byen og nordover mot Passo del Rombo, eller Timmelsjoch som det heter på Østerriksk. 2080 moh.

Dessverre fikk vi dårlig vær og tåke så tjukk som bunkersolje over toppen. Det snødde litt også. Litt skummelt var det å kjøre langs en betongkant på 50-60 cm høyde, som eneste avgrensning mot avgrunnen mange hundre meter lenger nede. Det var faktisk ikke noe annet vi så, eller om du var heldig så kunne du skimte baklyset til den foran deg.

Jeg sa at Stelvio var det råeste vi kjørte, Timmelsjoch var nok muligens enda råere, men på grunn av været ble utsikten lik null og hva gjelder aktiv kjøring med subbing i svingene osv.

Derfor ble jo dette dessverre et lite antiklimaks.

Veien over Timmelsjoch fyller 50 år i år. På bomstasjonen, langt faenivold oppe i fjellet, fikk vi et tøft hefte med bilder fra åpningen i 1959.

Vel, vi lot oss synke ned til Sölden. Eller det vil si litt før, i Zwieselstein hvor turlederen hadde ordnet plass på et gasthoff som også var veldig bra.

Verten kjørte Harley Davidson, og våre sykler fikk joine hans (jærnhaug) i egen garasje.

Den kvelden satt jeg og tenkte på det vi hadde opplevd de tre siste dagene. Det var så mye inntrykk at det rett og slett ikke var plass til mer.

Jeg satt og tenkte på Arne og Odd Arve, som jo er født før, og under, siste verdenskrig!

Til sammen hadde de traktert ca 800 kg motorsykkel på disse veiene! Det imponerte meg. Og Wencke som ikke hadde kjørt sykkel på 4 år, – med full oppakning.

Neste morgen var det nysnø oppe i liene noen hundre meter over oss. Gradestokken viste et par plussgrader.

Da vi kjørte kl 10.00 viste gradestokken 5 grader. Det ble heller ikke særlig varmt oppover på A7 den dagen.

De ni som hadde booket Autozug fra München om kvelden kjørte en runde på ca 25 mil før de entret toget ved halv nitiden om kvelden. Da lå Dagfinn og jeg på A7, mellom Kassel og Hannover i jevn fart. Gamlekara lå foran oss, for vi hadde tatt en sightseeng – runde til Innsbruck, Seefeldt og Garmisch Partenkirchen tidligere på dagen.

Når man sitter sånn i time etter time på autobahn og kjører i samme turtall og hastighet får man assosiasjoner til mange ting, man får tid til å tenke. Hvem har ikke lest Morgan Kane hvor han rir en kantete stor hest som er full av faenskap, – han setter sporene i den og slår knyttneven i den og lar den lange ut på de lange slettene til neste by. Sånn følte jeg det den kvelden. Vi overnattet 5 mil før Hamburg. Og fortsatte dagen etter.

Vi var hjemme ca kl 21.00 søndag kveld. De som tok Kielferja (og det var vel de fleste) kom hjem neste morgen. Det vil si hele turen tok bare 1 uke, med unntak for de som reiste i forveien da.

Fra Asker var distansen, tur – retur 441 mil.

Vi takker Geir for opplegget som rett og slett var veldig bra.

Takk for en fin tur.

Tor.

Legg igjen en kommentar