“Den beste mc-turen jeg har vært på” var det en som sa, da vi vel var hjemme på klubbhuset igjen. Og av de 14 som dro på tur er det ingen som har vært misfornøyd med noe som helst! Er vi enkle å glede eller var alt virkelig så fabelaktig? Tja, vi kan jo spørre formann Per Ådne, om hva han tenker er nøkkelen til at deltakerne sitter igjen med en slik følelse, vi hadde da vitterlig både tåke og regn på turen?
-” Genialt turopplegg, der alt var forhåndsbestemt, det grøvste betalt og turlederen har full kontroll på alt. Opplegget til Geir er så bra at det er bare å bli med på tur og kose seg! Jeg er så fornøyd, både med veivalg, tursjef og turkamerater! Jeg føler meg rett og slett priviligert og heldig som menneske, som bare kan dra avgårde på en sånn tur!”
Tursjefen var også godt fornøyd. Saueflokken var da også temmelig så lettledet og disiplinerte, det var bare “ok” å høre til alle forslag, og det syns jeg at gruppen skal få litt honnør for også! Organisering av alle måltider, bensinfyllinger, bomstasjoner ble løst på mest mulig effektiv måte, her ble ingen verdifull kjøretid sløst bort på menyvalg og regninger! For vi ville kjøre, og oppsatt rute førte oss over tilsammen 21 pass, om man var med hele ruta.
Ruta, ja, og veivalg – nøye timet og tilrettelagt også det. Og den offisielle delen av turen startet nede i alpene, i Zweizelstein ved Sölden, og sluttet i Kaprun. Hvorfor det? Jo det er klart, folk kommer seg lettere ned dit i små grupper, og kan da stå fritt i fht tid, tempo og veivalg. Og noen fortsatte videre på egen ferie derfra.
Første kvelden kom folk dryppende fra ulikt hold, vi (Anne, Geir, Geir, Vivi, Per Ådne, Per Terje) kom med Kielfergen og deretter gjennom Tyskland uten autobahn! Det gikk helt greit, mange dorfer som så omtrent like ut, men med veiperler for mc innimellom. Spesielt Hartz- distriktet var absolutt å anbefale! Odd Sigurd fant oss på veien, han hadde likesågodt kjøpt seg en gammel politi-bmw til turen! Vidar fant oss også, før Vidar og Odd Sigrurd fant på å kjøre seg bort igjen…! Tor, Odd Arve, Simon og Tore kjørte via Dresden, og kunne rapportere at det var også en vakker og severdig by. Børre og Mariane kom med autozug, friske og opplagte og med fortsatt runde dekk, og det hadde vi som tok småveiene også, et godt utgangspunkt før alpene!
Dag èn gikk ferden over Timmelsjoch i retning Varna og Bressanone. Timmelsjoch byr på et fantastisk utsyn og en utrolig flott vei i klarvær, vi opplevde et temmelig lavt skydekke denne dagen, slik at vi kunne konsentrere oss om veiene uten distraksjoner… – Deretter bar det over flere pass, over Würzjoch og passo della Campolongo, ned til Corvara og Arabba der hotellet vårt ikke var langt unna, Livinalongo del Col di Lana. Col di Lana er en fjelltopp på 2462m. Utsikten fra dette hotellet var spektakulær! Og hotellet i seg selv anbefales på det sterkeste for mc-folk. Pent, hyggelig, virkelig god mat og flott garasjeanlegg. Her bodde vi i to dager, veldig greit med en kjøredag uten bagasje, og når man er midt i smørøyet er dette effektiv og genial planlegging. Skinnbuksepils til alle ved ankomst, i solen, med den triveligste og gladeste flokken av mennesker, kan man ha det bedre?? Høy stemning og stor stas, helt til sånn ca en halvtime etter dessserten… sånn gikk no dagan denne turen, mc- turer er som oftest slik – ivrig opp om morgenen, heftig ivrig hele dagen, lykkelig i kveldinga – til lyset går. Og det er ikke så seint, naturlig nok.
Morgen i Livinalongo med sol og nydelig kjørevær, frokost 8, avgang 9 selvfølgelig, og alle klare til tida, men da var det at jeg forundret satte sykkelen i gir- igjen, ut med clutchen -igjen, – og ingenting skjer. I et øyeblikk så jeg for meg dagen fra et baksete – men det var før jeg så glansen i øynene på de mekanisk anlagte av gutta! Plutselig var sykkelen helt borte under en haug av mannerygger, hotellgarasjen ble endevendt og diagnosen og medisinen var klar. Festemutter på drevet var borte, og hva betyr det? Det betyr at man går på jakt etter noe å lage mutter av – Mariane fant – en messing Gardenakopling på en hageslange, Odd Arve tok kniven og smidde en mutter, Geir K fant tolvkantspipeskrusett, og Geir D fikset avtale på verksted på videre rute. Dermed var det bare å sette avgårde, og koplingen sitter der ennå, det ble ikke til noe skifting av den. Snakk om fantastiske turvenner!
Så satte vi avgårde på dagens runde – over 7 pass skulle vi. I distriktet rundt her finnes et eldorado av små og store pass og fjelltopper, og vi kjørte og kjørte : passo di Falzarego, Val Gardena, Sella pass, passo Pordoi, passo di Fedaia, passo di valles, Passo di San Pellegrino, og mange fler i fjellgruppene Sella, Gardena, Marmolada. Og solnedgangene over fjellene i Livinalongo var spektakulære.
Etter to dager i dette distriktet beveget vi oss nordøstover mot Lienz via Cortina og opp til lago del Mizurina. De kjente fjellene tre Croci ligger her. Det er slik at uansett hvor man snur og vender seg så er det fantastiske fjell, og man kunne ha blitt oppslukt av synet hele tiden, hadde det ikke vært for at lenge før det, så er man oppslukt av veien.. I følget vårt var det slik at det gikk litt på skift hvem som “fikk fot” oppover eller nedover en fjellside eller dalføre. Kultur for å kjøre forbi om trangen melder seg er det greit å ha, og likeså å legge seg bak og nyte litt utsikt i fred og ro om man føler for det. Med oppsamlingsstopp i alle diffuse veikryss er det ikke noe problem å kjøre i eget tempo. “Ikke kjøre videre før du ser neste bak deg”, var en kjekk regel.
Fra Lienz gikk ferden videre over Grosglockner via Heiligenblut og Hochtor , og ned til Zell am See. Våte veier satte tempoet ned, men det fjellet er vakkert i sol og regn, det er bare så spektakulært, bare svinger overalt, og alle er like deilige, og for meg som ikke liker så godt å “dingle i løse lufta” så er det perfekte veier, godt doserte og godt med vidsyn overalt. Og isbreer som ligger og glitrer i fjellsidene, og murmeldyr i veikanten. Er det rart man trives? Ved Sell am See overnattet vi på Asker mc sitt stamsted i Kaprun, og novisene(meg) ble innviet i mang en hemmelig, og ikke fullt sa hemmelige foreteelser gjennom tidene her! Her sluttet også den formelle delen av turen, og vi sa god tur til Gardasjøen til Børre og Mariane, Geir og Vivi. Og dermed så var vi en mindre gruppe som tok veien videre nordover, og hva skulle vi over da! Zillertaler høherstrasse! (eller hochalmstrasse) Å du slette tid, der var det ikke vits i å tenke på høydeskrekk og for smale veier og slikt, der gikk bare veien opp, opp, opp i umulige vinkler, og jo lengre opp desto smalere vei og enklere konstruksjon, det så ut som de bare hadde tatt en snøfreser med god kvern og fresa et spor i fjellsida og slengt litt asfalt på. Var altså RASENDE før vi kom oss opp men skjønte jo at det kanskje var jeg som var litt irrasjonell, vel vitende om min egen høydeskrekk, så det var som vanlig bare å tie og tåle… Men det var særs vakkert der, det skal sies, og en strålende dag uten en sky… hørte de andre var enig om at dette toppet hele turen… og bare vi begynte å kjøre nedover igjen, så var jeg hjertens enig!
Videre gikk ferden mot Munchen, og dagen var særdeles varm, så det ble en stopp og et velsignet deilig bad i trusa ved Munchens utkant, i Tegernsee. Vakkert sted! I kveldinga tuslet vi innover til togstasjonen (via en liten tur på LOUIS…) for å ta autozug. Og det var positivt overraskende hyggelig og behagelig! Sov godt gjorde vi også, og deilig frokost fikk vi. Av i Hamburg en stille søndag morgen, og autobahn nesten for oss selv hele veien opp til Puttgarden. Bensintanken har vel aldri blitt tom så fort før… En frisk og flott tur, det også! Etter landkjenning i Rødby ble det bare bensinstopp på veien hjem, (bortsett fra da noen nesten sovnet og måtte bevilges en powernap ..)
Ca 3000 km ble turen, og fjorten stykker av gårde i 8-9 dager uten noen form for uhell, alle yre og lykkelige ved avreise og ankomst, tror formannen har rett da han sa at vi er heldige som kan gjøre dette, at vi virkelig kan holde på med denne “galskapen” å bare kjøre rundt og strikose oss i dag etter dag! Og jeg slenger på at jeg er glad for å ha så fine folk å dra på tur med! -Og til dere gutta, så hilser jeg fra meg og Mariane, vi syns det gikk greit med 11 gutter og det er fordi vi vet at det ikke er vondt ment når dere absolutt må si “syns du kjører ganske bra, jeg!” -Og svaret er selvølgelig: “Takk, og det samme til deg!”
Takk for en herlig tur, alle sammen!
Hilsen fra Anne
PS. FLERE BILDER KOMMER
Én kommentar